Vi ventet på henne, men ikke på denne type grunn! Siden P=mg (2013), en første soloprestasjon som vant ni internasjonale priser, har Jann Gallois, medirektør av Agora, blitt kjent for dans som er streng, tett konstruert og full av energi — en jordet, til tider muskulør stil. Det nye verket hennes, Imminentes, gjør nettopp det motsatte. Det begynner mildt: to utøvere kommer sammen, snur seg, berører hverandre med stor finesse, som et ekko av Paul Valérys ord, "Det dypeste i et menneske er huden." Derfra beveger stykket seg i kontinuerlige bølger, som sakte øker i hastighet og intensitet rundt bildet av sirkelen — den samme som Matisse en gang malte.
Til Patrick De Oliveiras originale partitur fyller seks dansere rommet uten pause, i en lang crescendo. Flytende bevegelser, lett berørte hoder, spenninger som løsner: dansen blir intim og rolig, en slags zart søsterskap, uten militant holdning, nesten åndelig. Med utgangspunkt i buddhist påvirkning søker Jann Gallois en indre harmoni bygget på gjentakelse og fysisk innsats. Oppbygningen fører til en frontal finale, men en uten rivalisering, som hevder en virkelig "kraft i saktmodighet." Det kvinnelige ensemblet beveger seg bort fra de vanlige kodene for forføring: Imminentes viser en virkelig koreografisk modenhet, fri for naivitet eller lett idealisme. Lenge ventet, Jann Gallois — og veldig til stede.