Å venda tilbake til Kidal saman med Serge Aimé Coulibaly er å reisa attende opp ei elv av minne, til staden der bluesen finn sin afrikanske kjelde. Båren av songen og gitaren til Niaka Sacko og Patrick Kabré, flyttar kropane seg som ein går gjennom natta: med fastheit, med skjørheit, gjennomtrengt av den brennande energien som merkar Coulibaly sitt arbeid. Dansen søkjer etter det som er essensielt — punktet der det menneskelege sjølvet viser seg utan maske, i uroa av å vera saman. Rundt det er publikum ikkje berre ein tilskodar: trekt inn i ein omsluttande setting, blir det eit vitne, medan linjen mellom scena og verda visst bort.
Orda til den tsjadiske dramatikaren Koulsy Lamko, båren av den djupe, lysande stemna til Odile Sankara, flyttar seg gjennom rommet som ein besverjing, medan Niaka Sacko, Yvan Talbot og Patrick Kabré vev saman ein lyd som pulsar, pustar og hugsar, mellom Mandinka-tradisjonar og pulsen av i dag. Dei kallar fram såra, opprøra, dei nye fødslane, og set saman igjen eit kollektivt minne gjort av verdskap og sta glede — det til folk som har stått imot stormane. Eit epos der fortida og no deler ein og same lengting etter fridom.